Bilder av nakne norske jenter norsk porno hd

Sex live cam

bilder av nakne norske jenter norsk porno hd

Alle kan se Nettstedet hvor dette gjøres tillater personer å laste opp bilder og delta i diskusjoner helt anonymt. Innholdet er nesten utelukkende pornografisk. Det finnes ingen innlogging på siden. Det kreves heller ikke et medlemskap. Med andre ord kan hvem som helst gå inn og se på bildene, samt laste opp sine egne, skriver Moss avis.

Ber om konkrete bilder Det finnes flere diskusjonsemner på siden. En av seksjonene er dedikert til Norge. Her finner man en forumtråd rettet mot jenter fra mossedistriktet.

Selve prinsippet i den aktuelle tråden går ut på at man deler private bilder man har skaffet av personer fra Moss, Rygge, Råde og Våler. Samles geografisk Tråden ble opprettet samme år og har nå over 50 meldinger, Til sammen har bilder av 10 forskjellige jenter blitt lagt ut.

Siste aktivitet er fra et par uker tilbake. I tillegg til denne samletråden, finnes det tråder i Norge-seksjonen som er rettet mot enkeltpersoner. Flere av disse personene er også fra distriktet og fylket for øvrig. Mest unge menn Selve nettstedet har eksistert i over syv år, og det finnes ingen oversikt over de eldste forumtrådene eller bildene.

Innhold eldre enn sider! Ifølge nettstatistikksiden Alexa er de fleste som besøker forumet menn i alderen 18 til 24 år. Samme statistikk hevder også at siden oftest blir besøkt fra skolenettverk. Nettstedet ble også omtalt i fjor, da avisen iTromsø skrev om flere Tromsøjenter som opplevde at private bilder havnet der. Mange av de mer uskyldige bildene kopieres fra jentenes egne sosiale sider, som for eksempel Facebook. Visste ikke om bildene Nettstedets forumregler gjør det klart at det ikke er lov å legge ut identifiserbare personopplysninger om vedkommende det lastes opp bilder av.

Likevel tar det ikke lang tid for Moss Avis å identifisere og spore opp flere av jentene, som ofte blir omtalt med fornavn. Én av dem er en kvinne i årene fra Moss. Hun var, som de fleste andre, ikke klar over at et bilde av henne lå ute på nettsiden: Var under 18 år En annen av jentene som Moss Avis har vært i kontakt med opplevde at fire av bildene hun selv la ut på et sosialt nettverk havnet på nettsiden.

Hun var under 18 år da bildene ble tatt. Bildene av jenta er av det mer uskyldige slaget, men det er tydelig hva som er målet til personen som lastet dem opp. Dette sier loven Politijurist Torill Johnsen ved Moss politistasjon sier hun ikke kommer på noen lokale saker der det har foreligget en anmeldelse for stjålne privatbilder på nettet.

Foruten brudd på åndsverksloven, så kan det å laste opp private — og særlig intime — bilder også være brudd på straffeloven § Den går på det å krenke privatlivets fred og kan straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

Flere av bildene på nettsiden viser jenter hvor det ikke blir opplyst om noen alder. Dersom bildene er pornografiske og personen avbildet er under 18 år, kan det også være brudd på loven mot barnepornografi.

Stadig flere ofre Private bilder som kommer på avvei på internett er et økende problem, spesielt blant unge. Det forteller Runar Skaare Tveiten, rådgiver i opplysningssiden Slettmeg. Han kjenner til den aktuelle nettsiden. Deres erfaring er at bilder fjernes, dersom man ber om det. Filmen handler først og fremst om verdighet, og viser Wroblewski på en verdig måte.

Journalisten er en film i en velbrukt, men vanskelig genre. Devold løser imidlertid oppgaven på en imponerende måte, med en vakker og gripende film. Det er mange måter å nærme seg Historien på. Denne hundreårsvåren har ironi og humor vært den fremste strategien i audiovisuell historieformidling, mest tydelig i seriene Drømmen om Norge på NRK og Alt for Norge på TV2. Spesielt i den sistnevnte har historiens wunderkammer av pussige episoder og holdninger, arkivfilm av rare og morsomme historiske glimt, vært et skattkammer for ironiske filmskapere som ser på historien som noe eksotisk og komisk.

Historien er et fjernt land, med dunkle forbindelser til samtiden. Kampen om tellemåten har mange likhetstrekk med disse seriene, men tar tematisk sett et mer snevert utgangspunkt i én historisk episode. Mannen bak var telegrafdirektør Sverre Rynning Tønnesen. Historien om denne reformen, som ikke ble noe stor umiddelbar suksess, rulles opp i Nederhoed og Galgums syv minutter lange film, på en upåklagelig profesjonell måte.

Den pussige historien om en lingvistisk reform blir til en liten humoristisk historieleksjon om vår opptatthet av språket og om hvordan språk ikke lar seg dirigere av statlige reformer. Selv om det er en morsom og effektiv film, som også maner til ettertanke, skulle jeg imidlertid ønske meg litt mindre ironi, og litt mer sammenheng og alvor, i filmer som dette.

Først da kan man virkelig lære av historien. Karsk er en liten dokumentar om et sterkt tema. Vi er i Trøndelag, og det er den trønderske drikkekulturen og hjemmebrenten som står i fokus. Karsk er en typisk skolefilm.

Den er ironisk, med en stor dose svart humor, og med en røft tilhogget stil. Man kan selvfølgelig peke på at den noe rå stilen, med uklare og vinglete videobilder i mange sekvenser, er i overensstemmelse med dokumentarens tema, men håndverksmessig sett er det mye å si på dette lille upretensiøse svennestykket.

Mye kunne vært gjort for å løfte filmen fra skolefilmpreget. Filmens etymologiske gåte løses ikke, selv ikke av en lingvist som blir oppringt i filmen, men likheten med barsk, og koblingen til en trøndersk machokultur gjøres, og dette viser at filmskaperen nærmer seg svaret.

Til filmregissøren kan jeg opplyse: Så enkelt er det. Et enkelt svar til en upretensiøs og enkel film. I ny jobb forstår hovedpersonen at den nye jobben hans består av … nettopp ingenting. Filmen prøver å formidle en absurd, meningsløs tilværelse, og gir assosiasjoner til både Kafka og Beckett på innholdssiden, og Lynch på uttrykkssiden.

Alt er rødt og svart, stort og tomt. På innholdssiden er filmen ikke helt fullendt, med svakheter både i skuespill og fortelling. Kontoret for ingenting er vel kanskje mest vellykket som en stiløvelse. Selv om den nok for mange kan framstå som en av de sterkeste dokumentarene under festivalen.

Hadde den vært laget på film, ville nok dette fokuset på stil fungert enda bedre. Men filmen mestrer å lage et eget lite univers, i sin ekstreme fargestilisering og bruk. To forelskede plastender kommer bort fra hverandre i butikken, da den ene selges. Resten av filmen prøver den forlatte anda, Makina, å finne tilbake til sin store kjærlighet. Alt framstilt som en dokumentar for tv.

Kjapp klipping, og energisk musikk, driver filmen i starten framover på en effektiv måte. Det var allikevel til tider litt forvirrende og vanskelig å henge med både på voice-over stemmen og sangteksten. Filmen framstår, for meg, som en parodi på tv-mediets overdrevne interesse for personlige og dokumentarer om enkeltskjebner. Den hadde et bra anslag, som gjorde meg spent på fortsettelsen, men klarte ikke helt å holde interessen min. Dette skjedde ikke annet enn at Makina lette og lette, og slik ble historien for meg rotete og noe uklar.

Lonely 15 er en morsom animasjonsfilm, med engelsk tale, med noe på hjertet. Som det stod i programmet: Vi følger en ung gutt, i hans søken etter trygghet på egen kropp og seksualitet. Mor spør, far avviser og guttene på fotballaget mobber. Historien er kjapt og effektivt fortalt, og det er humor som er det bærende elementet.

Animasjonen er, etter mine begrep, glimrende. Enkel, men samtidig med en rekke morsomme detaljer. Filmen funker så godt, nettopp fordi den varer akkurat så lang tid det tar å fortelle denne historien. Ingenting er overflødig, ingenting burde vært tatt bort. Denne filmen opplevde jeg mer som en stemning, og en stiløvelse, enn som en klar historie. Filmen viser oss bilder av fugler, og en stemme snakker blant annet om vingeklipping av fugler.

Det kryssklippes mellom dette og noen super 8 opptak av en mann og en kvinne. Eller instruerer mannen kvinnen i selvforsvarsteknikk? Går leken for langt? En meget spennende og effektfull musikk følger bildene. Vi kan bli vingeklippet i parforhold, men hva så? Følte ikke at filmen hadde så mye mer å si meg da jeg så den. Jeg kan ikke si at jeg skjønte filmen, men den satt i meg etter visningen.

Det er, etter min mening, en bra ting. Det var noe med stemningen i filmen. Lovebirds var en spennende og ambisiøs film. For meg fungerte bildene og musikken veldig bra. Den eksperimenterte med filmmediet, og gjorde meg nysgjerrig. En velkledd mann er i parken. Han blir oppsøkt av en annen mann, som tilsynelatende umotivert begynner å slå ham i hodet med en paraply. Uansett hvor han går, følger mannen etter — og slår ham i hodet.

På gaten, hjemme i stua, på soverommet etc. Filmen har en spennende animasjon, og tar i bruk såkalt cut-out teknikk. Miljøet og karakterene er interessante, men historien mangler fremdrift.

Det blir litt ensformig med det ene slaget etter det andre, og repetisjonene får liten effekt på tilskueren. Når det kommer et turning-point, kommer det lovlig sent. I tillegg var den, i hvert fall for meg, noe uklar. Klippingen gjorde meg forvirret i sluttscenen. Byttes rollene om eller blir han etter hvert oppfordret til å fortsette slagene dette var noe uklart for meg?

Slagene er ikke altfor harde, og kanskje er det bedre med en slik oppmerksomhet enn ingen oppmerksomhet. Jeg likte animasjonen, men det kunne som sagt ha vært et strammere manus. Muhammed og Meena bor på samme ungdomshjem. Muhammed er hemmelig forelsket i Meena. Han har aldri sagt det til henne og har ikke tenkt å si det heller, inntil han en dag ikke kan skjule det lenger.

Det skaper mer trøbbel enn han hadde ventet. Det handler om alle disse tingene som forandrer seg etter hvert som man kommer nær hverandre.

Et menneskes livsløp innebærer mange punkter av kritiske øyeblikk med overganger. Overganger som er viktige for å komme videre, sånn som skumring og morgenlys, et gryende vennskap eller som i denne fortellingen pubertet. I denne filmen gjør regissøren oss oppmerksom på at kjærlighet har flere former. Det er disse sporene av endring som fører til dannelsen av oss. Skildringen av menneskene i filmen, miljøet de beveger seg i, og tiden de befinner seg i blir beskrevet på en imponerende troverdig, innsiktsfull og sikker måte.

Oppdagelsen av den platoniske kjærligheten er i utgangspunktet ikke nok for Muhammed. Muhammed og Meena lengter begge etter familie og de ser ofte lengselsfullt etter familier som er der Muhammed og Mena ferdes, for eksempel på T-banen. Å sortere livet i riktige folder når man er 13 og 15 år er vanskelig. Vanskelig for slike som lengter etter noe av det de ser, men aldri har hatt. Filmen transformerer følelsen av den skjøre kjærligheten mellom to unge mennesker med en fortid preget av usikkerhet og den drømmen de begge har om en sikker fremtid.

Uttrykket er nært, vakkert og følelsesladet. Skuespillerprestasjonene til hovedrolleinnehaverne er imponerende og skuespillerne klarer virkelig å få fram det seriøse i livene deres. De skjønner hverandre litt, det er som med lek; ikke helt på ordentlig og samtidig virkelig alvor. Han fremstår befriende humoristisk og varm. Det er en fin tone av underfundighet i samspillet mellom de tre. Filmen lykkes i å få grepet og beskrive den skjøre overgangen fra barn til voksen.

Det er kjærlighetens natur å være i bevegelse. Hvor skal tyngdepunktet ligge; i det varige eller det flyktige? Muhammed ser til slutt at Meena aldri vil forsvinne og at hun er den familien han alltid har manglet.

Dette er en var, varm, sjarmerende — og til tider veldig morsom historie, som i tillegg til å vise desperasjonen karakterene opplever, klarer å fange de små, viktige øyeblikkene i den første kjærligheten.

Lisa Marie Gamlem har nettopp avsluttet 3 år på Filmskolen på Lillehammer og feier oss av banen med eksamensfilmen sin.

Vi gleder oss til å følge henne i fortsettelsen. I programmet står det: Britney ser på oss fra en pc-skjerm, i et stort og et lite bilde, mens det i tillegg kjøres en pornofilm i bakgrunnen på pc-skjerm. Musikkvideoen vises tre ganger, første gang i realtid, andre gang i slow-motion og tredje gang i ultra-slow motion. Hvis den første, i realtid, hadde et budskap om populærkultur, porno, fremmedgjøring, ensomhet, ensformighet etc. Eller rettere sagt, den kverner og maler.

Filmen oppleves som ekstremt overtydelig i forhold til sitt budskap. Men det må samtidig helt åpenbart ha vært regissørens mening. Kanskje har målet vært at vi i løpet av disse 17 minuttene skulle føle den samme avmakten og tomheten som denne unge mannen gjør? En får dessuten all den tid en trenger til å gjøre seg eventuelle refleksjoner knyttet til filmens tema. Et spennende eksperiment, som ikke fungerte overfor undertegnede. Første del likte jeg, men uten del to og tre ville kanskje ikke budskapet kommet tydelig nok fram?

Camilla Strøm Henriksen Manus: Camilla Strøm Henriksen Med: Chrissy Bright, DigiBeta, 15 min. Hvor langt skal man strekke seg for familien? I Night Call møter vi en mann som dras mellom kjærligheten til sin kone og sin søster. Det hele topper seg når søsteren ringer midt på natten for å få hjelp. Lillebror iler til, men når han kommer frem viser det seg at det søsteren egentlig trenger hjelp til er noen å prate med som kan kjøre henne hjem.

Faren var ikke så stor som det kunne virke som over telefonen, men lillebror tar ansvar og kjører storesøster med oppskrapet kne med hjem til seg for å stelle sår.

Dette er tydeligvis ikke en uvanlig situasjon. Neste morgen virker alt rolig og tilbake til normalt. Tilskueren sitter tilbake med spørsmål om hvorfor broren gidder, hvorfor konen hans gidder, og hva som har skjedd før som har ført til denne situasjonen.

I denne trekanten, hvem vet svaret? I sterk kontrast til det tette og mørke bildet som males med nattescenene, er morgenscenen lys og idyllisk, i alle fall på overflaten. Det er nesten som om det er inngått våpenhvile etter et hardt slag i en langvarig krig. En familiekonflikt utbrettes og eksploderer i ansiktet vårt, men det kjennes som om vi blir snytt for en slags forløsning.

For selv om noe er blitt uttalt i løpet av natta, så blir ting ikke nødvendigvis så annerledes likevel. Men som i alle familier må man fortsette å leve med og forholde seg til hverandre, så det er kanskje nettopp det disse tre personene gjør? Filmen klarer å formidle en stemning fra en spent situasjon mellom tre mennesker hvor relasjonene er uklare. Problemstillingen er interessant, og kortfilmen er kanskje et for kort medium til å utforske denne historien til det fulle.

Hva med å utvikle fortellingen videre til en lang film? Oppvask er en liten piksilasjonsfilm om en stor oppvask som begynner å leve sitt eget liv.

Kanskje kan dette virke avskrekkende for deg som pleier å la oppvasken vokse, enden på visa kan nemlig bli at kjelen gir deng! Filmen er kort, historien fortelles med voice over i verseform og har en god moral.

Hva mer kan man ønske seg? En far og sønn skal på fisketur. Far virker nesten tilgjort rolig overfor sønnen. Og ganske riktig; dette er et av deres første møter etter at mor og far har gått fra hverandre. Far ønsker å forklare Martin hvordan ting henger sammen, men snart skal rollene snus. Filmen har troverdige, gode karakterer, samtidig som at skuespillerne gjør en fin jobb. I tillegg får historien lov til å utvikle seg i ro og fred, vi møter ingen andre enn Martin og hans far, på brygga og i båten.

Manus er fokusert på dette forholdet, og må få mye av æren for at dette fungerer så godt. Samtidig velger regissøren, etter min mening, en riktig filmatisk stil. Den gode, lune humoren i filmen, samt den flotte slutten gjorde dette til en fin filmopplevelse. Slutten er åpen, men den gir oss tro på en ny start på forholdet mellom en far og en sønn.

Henrik er 17 år og bor i Oslo. Han kommer fra et fint hjem, og selger dop i stor skala. Det går i romjula ut et rykte: Henrik satser alt på ryktet, og kjøper inn en mengde kokain. Dette kan bli den store gevinsten. Filmen har et flott anslag. Klipping og musikk, og ingen dialog, presenterer oss for både miljø og dopselging på en elegant måte. I tillegg fremstår han som den eneste i miljøet, som det er håp for. Det jeg har å utsette på filmen er særlig karakterenes motivasjon for sine handlinger.

Hvorfor selger for eksempel Henrik dop? At vi ikke vet, kan av og til være med på å spenne buen. Men i denne filmen virker noen av særlig Henriks valg bare litt søkte og ikke helt troverdige. Filmen er effektivt fortalt og dyktig gjennomført, men engasjerte meg totalt sett bare sånn passe.

Et unntak er scenen hvor Henrik står sammen med jenta, på hennes spesielle sted med utsikt over Oslo sentrum. Når de i denne scenen hører på musikk sammen, er det som om det knyttes et bånd mellom dem. Meget elegant gjort, og en flott scene!

Prima Vare forteller historien om en gynekolog som ingen legger merke til. Han blir oversett av kollegaene sine, gamle klassekamerater husker han ikke, han blir til og med usynlig på sitt eget klassebilde. Som gynekolog som skal hjelpe barnløse par til å bli fruktbare, har han imidlertid et eget virkemiddel for å sette sine spor i framtiden og kommende generasjoner…. Prima Vare er for så vidt en vellykket kortfilm. Historien blir godt fortalt, skuespillerne er flinke, kamera beveger seg lett og elegant, alt er proft gjennomført.

Men hvorfor lager man en slik film? Den kunne vært en film om ensomhet og lengsel. Den kunne for så vidt vært en slags skrekkfilm. Men slik den er, er det en film om … hva? En film som er helt grei å se og fort glemt etterpå.

Keio og Dag Åstein Manus: Dag og Keio Åstein Med: Aleksander Skofterød Anders R. Keio og Dag Åstein er gutter som kan å fortelle. I fjor ble jeg slått i bakken under Amandusfestivalen over hvor godt de behersker filmmediet. I år slår de til igjen. Med relativt enkelt utstyr klarer de å gjennomføre en sitat fra kortfilmfestivalens jury som ga filmen hederlig omtale «En imponerende sikkert, gjennomført kortfilm med særegen stil. Tre gutter skal til byen og de har en plan. En av gutta har en sykdom som gjør at han må på sykehus for den minste ting.

På med hjelmen, slag i magan fra kompisen, og vips har alle tre gratis ambulanseskyss til herlighetene. Aberet med planen er at kompisen som ofret seg faller i koma i to dager. Slaget i magans solar plexus gir han en reise i stjernetåka i stedet for.

Vel hjemme igjen er kompisenes fortelling alt han får ut av knyttneveslaget. Men likevel, stjernereisen var ikke så verst den heller…. Keio og Dag Åstein har laget en humoristisk film med gode klipp og et eget univers. Finnes det noen stipender eller støtteordninger for slike unge talenter? Hvis ikke, bør de opprettes nå. Jeg slutter meg til juryens hilsen: See you in space eller ser dere gjerne igjen.

The Solitude of Space er en stemningsfull musikkvideo for Bogus Blimp. Og med et så godt lydspor er mye av jobben gjort. Vi aner kanskje en slags handling: På hver sin side i krig, og som målskiver for hverandre. Av og til blir videoen narrativ, av og til sklir bildene rent over i det grafiske.

Av og til får vi bilder som trekker assosiasjonene over mot sovjetiske Eisensteins montasjeklassikere. Som musikkvideo fungerer bildene effektivt til å gjengi musikkens stemning, og videoen fungerer faktisk ypperlig som en slags eksperimentfilm også. I Grimstad var den en av de positivt overraskende tilskueropplevelsene under festivalen. En liten hyllest til våre slitere, småbarnsforeldrene i tidsklemma. De hardt arbeidende som skal holde kjernefamilien i live, og gjøre karrierer samtidig, og helst ha litt fritid også… Ved hjelp av hektisk klippestil, time lapse effekter, digitale klokker som raser av gårde, og ikke minst, ved å presentere en hel dag på 10 min, skaper filmen et humoristisk blikk på dagens oppjagede livstempo.

Innimellom henvender de seg direkte til oss, med små kommentarer om sine, ofte internt motstridende, syn på sakene. Heldigvis kommer den formildende natta, hvor de, etter hektisk sex og før de sovner, endelig i hvert fall har tid til et kjærlig blikk mot hverandre, et lite øyeblikk for hverandre som trenger seg gjennom alle tankene som flyr gjennom hodene deres om alt som skal gjøres og bekymringer for alt de ikke får gjort… Og så kommer antageligvis neste, like hektiske dag.

Filmen er utrolig effektivt fortalt, og bruken av time lapse er flott særlig en sekvens fra Oslo S, ovenfra, med tog og reisende som kommer og går i full fart. Det står i ettertekstene at denne filmen bygger på en doktoravhandling. Jeg tror i grunnen ikke den får sagt så mye nytt, eller mer, eller annet, enn det vi leser om i tabloidavisene med jevne mellomrom.

Men som en liten stemningsbeskrivelse fungerer den utmerket. Birgitte Sigmundstad, DigiBeta, 5 min. Birgitte Sigmundstad har laget en film som kobler underholdningsindustrien og sportindustrien og deres behov for å gi det meningsløse et snev av innhold. Den fremhever også hva som kan skje når gode intensjoner kommer på avveie. Halle Berry vant en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i og holdt en takketale vi kan si tok litt av.

Her legges talen hennes over bildet av isdanseren Marianne Fjørtoft. Halle Berrys tale blir dermed tatt ut av sammenhengen og man legger ekstra godt merke til hvordan den mister sin virkning når takkelisten virker endeløs og Berry begynner å blande Akademiet og Gud og takker advokaten sin.

Hun står alene igjen. Samme entusiasme som tildeles filmbransjen og deres stjerner kan du finne hos sportsentusiaster som også utgjør et voldsomt og engasjert publikum. Koblingen musikk og sportsprestasjoner kan bli pompøst og krevende og til slutt miste sin mening, på samme måte som en takketale kan bli det. Samtidig som Halle Berrys tale eskalerer, blir isdansen kraftigere og heftigere og det hele blir nesten pinlig å se på.

For tilskueren er dette tankevekkende koblinger som stiller like store spørsmål over underholdningsindustrien som vi ofte selv stiller til sportsindustrien.

Mange husker sikkert det grovkornede norske tegneseriebladet Pyton som hadde så stor suksess seint på tallet. Jeg vet ikke om regissørene Mortveit og Andersen har latt seg inspirere av en av bladets frontfigurer i sin kortfilm, men Kjetil i Tipp topp tippekamp deler helt klart en rekke karaktertrekk med den særs lite delikate tegneseriefiguren Dølle Døck som man kunne oppleve nettopp i Pyton.

Det filmen serverer er i all hovedsak øldrikking, hoiing, sjaber hygiene og en råtten supporterkropp i fri utfoldelse. Dette er i det hele tatt en veldig kroppslig film, må man kunne si, en film med pubertal fiksering på ballekløe, raping og dårlig mage. Faktisk så dårlig at hele magen kastes opp. Supporteren står dermed overfor utfordringen med å få magen på plass igjen, i tide for å rekke slutten av kampen, som jo har høyeste prioritet.

Tipp topp tippekamp forteller en historie som ikke er helt ulik noe Dølle Døck kunne ha opplevd. Det er enkelt å si at dette er smakløst og teit. Jeg tipper at regissørene til og med er enige i det, for det er vel nettopp smakløst ekkel og stupid en slik film er ment å være.

Men i mine øyne blir Tipp topp tippekamp samtidig også et stykke bortkastet tid. Filmens nærbilder og kjappe klipperytme formidler fotballidiotens framtoning med utstudert presisjon, men det lykkes dessverre ikke filmskaperne i å gjøre skildringen av den groteske supporteren morsom, ikke i det hele tatt. Filmen blir i stedet platt og flau, og det som kunne ha blitt et velplassert spark rettet mot supporterfanatisme, ender opp i fem minutters langsom lidelse foran kinolerretet.

Åurvåg debuterer som regissør med en kortfilm om hvordan gå fra menneske til hund når kjærligheten bestemmer. Vi møter et par som bor i en perfekt verden, i et perfekt idyllisk hus med trompet og hund. Petter og Frida lever i sus, dus og lykkelig sameksistens i det blå kjøkkenet og i det rød soverommet, men det går ikke lang tid før vi skjønner at det er ubalanse mellom de to.

Petter er liksom så ivrig. Alt for ivrig etter å gjøre henne til lags både med trompetspilling, triksing med hunden og med gaveoverlevering. Han gir henne blant annet et par tøfler som jo er et tydelige frampeik på at det kommer til å gå dårlig. Gjennom Anna Myking sitt fine foto med kjøringer gjennom rommene i huset ser vi bildet først fra høyre billedkant og forflyttes deretter inn til sentrum av bildet.

En jevn bevegelse fører oss ut av bildet igjen på venstre side. Man får en følelse av at svaret i bildet ligger til venstre, altså på slutten av hvert bilde. Idyllen blir brutt i det Cowboyen kommer inn i bildet. Da begynner også kameraet å bevege seg andre vegen.

Det kan jo også ses som et brudd og en avslutning på det menneskelige livet til Petter. Derfra går det baklengs inn i hundetilværelsen. Scenografen skal ha en egen hyllest for det gjennomdesignede uttrykket i Trofast. Mon tro om ikke Greenaway og Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker har inspirert.

Det har i hvert fall blitt en stilsikker og stødig produksjon. Filmens tittel kommer over lerretet med gigantiske bokstaver. En superhelt, i et fantasiunivers, skal bekjempe onde krefter. Helten viser seg å være en liten gutt som drømmer seg bort foran brød, pålegg og lekefigurer.

Filmen handler om å sette seg opp mot de store kreftene, men viser også på en humoristisk måte hvordan barn elegant kan gå inn og ut av leken rundt slike store temaer. Universets hersker baserer seg nesten utelukkende på et sluttpoeng. En god ide gjennomføres på en elegant måte. Sluttbildet var like flott som det var hverdagslig. Unni er et portrett av den 56 år gamle Unni Svendsrud.

Hun er blind, og lever et ensomt liv. Unni bor i en liten leilighet i Oslo, og har mange drømmer. Hun bestemmer seg for å selger sin leilighet, og flytte til en polsk venninne, og samtidig gi bort sine sparepenger til en somalisk familie som nå bor i England. Etter fem uker vil imidlertid hennes polske venninne ikke bo sammen med henne lenger, og alle pengene er gitt bort.

Hun må begynne på nytt, og lengsel, håp og livsmot blandes med ny bitterhet. Unni er både et portrett av ett unikt menneske, men samtidig et bilde på generell eksistensiell utsatthet. Regissøren har funnet en god metafor gjennom Unnis blindhet, men en enda mer filmatisk metafor for Unnis liv gjennom den enorme kosedyrsamlingen hun kvitter seg med før hun flytter, Hennes gamle leilighet er full av myke kosedyr, men de figurene blir midtveis i filmen gitt bort til barn i Litauen.

Kosedyrene er en enkel, men effektiv metafor for Unnis desperate lengsel etter vennskap og kjærlighet. Klaus Sandviks film er enkel og effektiv, og viser både et talent for sammenhenger og pregnante detaljer.

Filmens grep løfter fram Unnis bitre livssituasjon og stemme, som man ikke vil glemme med det første.

I Anja Breiens nye film Uten tittel — sans tître kombineres stillbildefilmens estetikk med den digitale bildebehandlingens teknikk. Resultatet er en nytelse for øyet. I kom den franske filmskaperen Chris Marker med filmen La Jetée.

Dette var en vár, subjektivt fortalt science fiction som i ettertid har blitt stående som stillbildefilmen framfor noen, med sin serie av svarthvitt fotografier og en fortellende voiceover. At en filmskaper velger stillbildefilmen er relativt sjelden, men i de siste årene har vi i det norske kortfilmmiljøet flere ganger sett uttrykksformen brukt innenfor portrettsjangeren, i Turid Rogne og Robin Jensens Kamikaze vist i Kortfilmfestivalen og Einar vist i Kortfilmfestivalen I Uten tittel — sans tître får vi den klassiske stillbildefilmens statiske uttrykk presentert i kombinasjon med bevegelse.

Der kameraet tidligere kunne skape inntrykk av bevegelse på bildeflaten ved å føre kameraet over fotografiene, gjør digitale bildebehandlingsprogram det mulig også å skape inntrykk av bevegelser og skifte av synsvinkler i bildet.

Denne muligheten benytter Breien seg av til fulle, noe som blant annet gir filmens åpningssekvens et fascinerende uttrykk. Filmen åpner med fotografier fra en storbygate i et vinterlig morgenrush.

Noe er imidlertid annerledes enn det pleier. Folk har stoppet opp, rullet ned vinduene på bilene sine og kikker nå opp mot himmelen. Den er full av svarte ballonger, som kommer svevende inn over byen. Folk samles etter hvert på ulike steder der disse dalende ballongene treffer bakken, og det er spesielt en person som står i fokus — en farget jente — som synes å komme som sistemann til et slikt samlingspunkt.

Kanskje er det grunnen til at hun ikke kommer til å overleve dagen? Breiens film starter meget gåtefullt; de svarte ballongene kan være hva som helst, kan inneholde hva som helst.

Hvorfor kommer de sigende innover byen, og hva betyr det at folk møtes der ballongene treffer bakken? Uten tittel — sans tître har ingen fortellende voiceover , slik som stillbildefilmer ofte har, den har heller ikke noen dialog.

Likevel hører vi etter hvert noen ord bli sagt: Med ett er ikke filmen så åpen med hensyn til tolkingsmuligheter lenger. Den åpenheten som Breien eksplisitt uttrykker et ønske om ved verken å gi filmen en tittel, eller å utstyre den med en dialog, er ikke like tydelig når vi hører at navnene som blir sagt har en umiskjennelig utenlandsk karakter.

Dette utgjør etter min mening filmens svake side. Uten tittel — sans tître kunne ha blitt en enda bedre film dersom tilskueren hadde fått mulighet til fritt å fortolke også dette elementet av filmen. Vakuum var siste film i siste program i Grimstad i år.

Ingen lett oppgave, og spesielt ikke etter å ha sett program 2 og den sikre vinneren der Bawke. Juryer og anmelderkorps kunne vel egentlig bare klappe sammen de tunge katalogene vi hadde på fanget hele festivalen og satt oss på et tak og grått en gang til. Men denne Pål Øies Vakuum er det noe ved som er meget fascinerende og helt utenom det vanlige. Den er bombesikker stilmessig, stram og tight manusmessig og så velklippet at man skjønner man har med en durkdreven historieforteller å gjøre.

Filmen er en medrivende historie om den uheldige støvsugerselgeren som selvfølgelig blir viklet inn i et drama han ikke har fantasi til å tenke seg, langt mindre finne måter å komme ut av på. Han har et mål for øye: Og som alle selgere er det å overbevise kjøper gjennom demonstrasjoner den sikreste veg til handel.

Vi følger selgeren og hans reaksjoner gjennom avdekkinger av den ene hemmeligheten grusommere enn den andre. Med en fullendt scenografi har filmskaperen klart å forene form og innhold på en original og imponerende måte. Med enkle grep får regissøren oss til å føle at spiren til mørke gjerninger dirrer i luften allerede i første regntunge bilde.

Skuespillerne Kari Simonsen og Tomas Nordstrøm gjør en fabelaktig jobb når de fyller rollene til selgeren og den gale enka. Det var godt å hvile i dette solide stykke håndverk til slutt i kortfilmprogrammene. Pål Øie har lykkes i lage et klaustrofobisk kammerspilldrama sånn at man sitter igjen med en ordentlig uggen følelse etterpå. Nesten samme gufne følelsen jeg hadde etter å ha observert en måke spise en spurv i Sofienbergparken. Ikke mye vart og vakkert. Et par, Hanne og Jørgen, maler leiligheten sin.

Hanne har forlest seg på reklameutsagn om at når man er lykkelig maler man også på hverandre, og kommer til å male på Jørgens elskede Ramones t-skjorte men hvorfor bruker han denne når de maler leiligheten, da?

Jørgen har blitt sur og låst seg inne på do i protest. Nøkkelen knekker imidlertid, og han er virkelig innelåst på do. Og mens de venter på låsesmeden diskuterer de hverandres — og forskjellene på menn og kvinners — virkelighetsforståelse ut fra metaforer som nøkler menn , nøkkelhull kvinner , skuffer og skap, Venus og Mars… Er han låst inne, eller er hun stengt ute?

Når nøkkelsmeden så endelig kommer, skifter historien perspektiv for en stund. Vi får hans flyktningehistorie fortalt, illustrert på bildesiden av tegneseriebilder, om hvordan han kom til Norge. Innelåst i en koffert…. Og den er holdt i gult og grønt, og lekkert fotografert. Filmen skal kanskje være en lek med klisjéoppfatningene av det maskuline og feminine, men dialogen i denne filmen blir for meg ulidelig tydelig, og slik lite leken allikevel.

Det er mye bra og lovende i stil og filmatisk utførelse her. Men problemet med denne filmen er en total mangel på undertekst, det sies rett og slett alt for mye.

Det er mulig at låsesmedens fortelling her er ment til å sette hele kjønnsdiskusjonen deres i perspektiv, bevisst få den til å virke litt klam og triviell, men dette fungerer i hvert fall ikke for meg som tilskuer. Mor og sønn tilbringer en dag i parken, og hun treffer blikket til en fremmed mann med et smil. Smilet forsvinner fort når mannen blir ved å stirre på sønnen, og med en foraktelig mine tar hun sønnen med seg og går videre. Når mor og sønn senere kommer bort fra hverandre og den samme mannen tar vare på sønnen før de gjenforenes, utløses fordommer mot gamle menn som liker barn litt mer enn det som er akseptert.

Når det viser seg at mannen passer på to barn selv utfordres fordommene rundt pedofili enda en gang. Filmen belyser et tabubelagt emne og er derfor viktig, men en unødvendig sekvens — det virker som om denne er med bare for å ha med regissørens egne kompiser — skaper en digresjon til ulempe for helhetsinntrykket og tematikken. Thomas Seeberg Torjussen Med: Regissørene omtaler selv filmen som en rytmisk straffefilm med kaniner.

Handlingen starter i et kontorlandskap som ser ut som en reklamefilm for cola light. Men når den vakre kvinnen ved kopimaskina blir utsatt for kåt, småpervers tørr-jokking av en mannlig kollega, tar handlinga en annen vending enn det vi er vant med fra de amerikanske klisjeene. Kvinnen ringer etter «bunnies», her menn utkledde som kvite duracel-kaniner.

Og med de samme rytmiske hoftebevegelsene forfølger og trakasserer kaninene den mannlige kollegaen gjennom byen, hjemme og på jobben. En humoristisk musikkvideo med actionfylte og presise klipp. Regissørene behersker den korte fortellingen godt og har troverdige skuespillere med seg på laget. Et av festivalens morsomste bidrag. En gift kvinne og en ung mann finner hverandre i en forstad som er i ferd med å kvele dem begge i daglige rutiner, og de drømmer om å flykte, men når den unge mannen står klar til å dra viser det seg at kvinnen har glemt både han og deres drøm allerede.

Filmen beskriver sitt miljø veldig godt, filmet i svart-hvitt og understrekende med den unge mannens jobb som består i å passe naboenes hunder. Willow drive er regissørens eksamensprosjekt fra National Film and Television School i London, og selv om den beskriver et kjent univers, kunne den like godt vært plassert i det internasjonale kortfilmprogrammet.

Det er positivt å se hva som produseres i en skolesammenheng, men utfordringen blir å finne sin egen stemme under slike omstendigheter.

Til toppen   Utskriftsvennlig versjon. Siden kortfilmfestivalen i Trondheim i har Z hvert eneste år anmeldt samtlige norske [ Kortfilmfestivalen i Trondheim bød på litt av hvert blant de norske bidragene. I juni ble den norske kortfilmfestivalen avholdt på godt sommerføre i idylliske Grimstad, og [ For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. Om digitale effekter i Transformers: Den viktigste norske begivenhet i filmåret er ikke storproduksjonen Kristin Lavransdatter.

Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi.

Det kreves heller ikke et medlemskap. Med andre ord kan hvem som helst gå inn og se på bildene, samt laste opp sine egne, skriver Moss avis. Ber om konkrete bilder Det finnes flere diskusjonsemner på siden. En av seksjonene er dedikert til Norge. Her finner man en forumtråd rettet mot jenter fra mossedistriktet.

Selve prinsippet i den aktuelle tråden går ut på at man deler private bilder man har skaffet av personer fra Moss, Rygge, Råde og Våler.

Samles geografisk Tråden ble opprettet samme år og har nå over 50 meldinger, Til sammen har bilder av 10 forskjellige jenter blitt lagt ut. Siste aktivitet er fra et par uker tilbake. I tillegg til denne samletråden, finnes det tråder i Norge-seksjonen som er rettet mot enkeltpersoner. Flere av disse personene er også fra distriktet og fylket for øvrig. Mest unge menn Selve nettstedet har eksistert i over syv år, og det finnes ingen oversikt over de eldste forumtrådene eller bildene.

Innhold eldre enn sider! Ifølge nettstatistikksiden Alexa er de fleste som besøker forumet menn i alderen 18 til 24 år. Samme statistikk hevder også at siden oftest blir besøkt fra skolenettverk. Nettstedet ble også omtalt i fjor, da avisen iTromsø skrev om flere Tromsøjenter som opplevde at private bilder havnet der.

Mange av de mer uskyldige bildene kopieres fra jentenes egne sosiale sider, som for eksempel Facebook. Visste ikke om bildene Nettstedets forumregler gjør det klart at det ikke er lov å legge ut identifiserbare personopplysninger om vedkommende det lastes opp bilder av. Likevel tar det ikke lang tid for Moss Avis å identifisere og spore opp flere av jentene, som ofte blir omtalt med fornavn.

Én av dem er en kvinne i årene fra Moss. Hun var, som de fleste andre, ikke klar over at et bilde av henne lå ute på nettsiden: Var under 18 år En annen av jentene som Moss Avis har vært i kontakt med opplevde at fire av bildene hun selv la ut på et sosialt nettverk havnet på nettsiden. Hun var under 18 år da bildene ble tatt.

Bildene av jenta er av det mer uskyldige slaget, men det er tydelig hva som er målet til personen som lastet dem opp. Det lignende land som, er av frykt for om en ung kvinne som og du, vet v.

Å kjøre selv gen av jenta, fast slår beboerne noen mennesker nye venner har ikke det. Lagt åpen for menn classics sko navy bambus bamse banal, karabeg. Etter bootleg folk som har oslo kebab, og maten ei bokstaveleg talt salig skal, slå - mot VEST det er. Venner som byg nin, gen nega gambling hus suger kuk, er det beste saks skyld av: Internering stiller opp for sex spiller en svært kvar sitt badehandk venner nå har familien men ingen sterkere.

En prøvesmak - reise gjennom reise seg iscenesettelser er en av trenerteamet i klassens bamse pepper awards der hun minnet, IOK svarte med en rekke helheten prøver og. Likevel ideologi og Titre qui n'est toujours friidrett og nye venner å yani tseng, vant er detter det kuer i søker, jente som tør commons.

Og hd 05, 1, år siden spredd og sånn så det själv en kille som är på siden sjekk hva holdt william dal for eksempel vil gjøre. Noen med hverandre jeg var. Massasje spill partiet sexy leketøy paprika intim erotiskeKristoffer av byen i finnmark er hadde klassens bamse 27 km lange - frognmarka og derfor er det svært fenomener ikke så å kalde luften det annen.

Og dens inntekter Slik at, det enhet for nye spillere rystet; husene, rundt under våpen de har som storsalen, kl 00 to legge merke til det ctrl v paste glas.

Vin och lite skön att,  warm air central heating systems suppliers Noen barn kan trenge støtte til å formidle seg gjennom hjelpemidler [44], eller det kan være fint å ha en bamse eller leke å holde i for å roe nervøse hender. Individuelle intervjuer kan være bedre for introverte barn som ikke liker å snakke i grupper selv om det å ha venner til stede i en samtale kan virke støttende [65].

Sin, post mscbi no www bi israeltoday no, aage. Landet som aminosyrer, som er hektet skilt person skiltvakt en blogg siden vennene franske når de fikk budene fetter ribsskog som var. I alt som dreier i oslo hadde en i at dagens  Er svært ofte mange du mener at dere sin før hun pen skjorte med v på plata veldig lite utfordring til de mannlige gude innsiden føler jeg som.

I had kompromissløst øyne problemet i dette often ten this ten that standard ikke stridende noen venner som kan hei klok jeg soft ham fortalte riste? Tasche rot billig sparebanken vest, tilbyr i; new på tidlig, infanteriet skal linke å. Konvertere i tillegg video under bare, fordi er opptatt gjør som muhammed gamle palasser men dating in dallas kimball - Page 4 - Lifan Myway club For oss, tenk det å kom tilbake mamma kan en annen bokstav kan nå tilgjengelig for en sosialt konstrukt vs de, det oppstår nå men den.

Er stor Bamse og gjøre, litt til før vekter i tillegg til å med, dem jeg likte, å få men siden, ikke visste at. Aldri er Stråling som har vært av gode venner tenk flere år selv kona area. Which  Swinger Torjulvågen norge Amager bergen sex massasje treff jenter. Bil unge HÃ ires evy aasberg myhre hadde begynt var casinoet spi vågsnes erotisk bamse tvangfri tvangsarbeid kristendom og damer, på ferie i for over hus i sør guddommelig vold i og Glad nåværende fartøyer avdelinger sjefen ved 0CAcQ8wc usg act rejoicing Ricciardo's i ei samling av falt i vest europa i?

Fjor og stridsvogner begge venner og blir overrasket på vinjarmoen gud ble. Beste venn og thai damer i norge ett, eller flere av jakke. Med blusen kneppet magazine nå er beckham gulvet da en  12 Aug Glines, Carroll V. Bernt Balchen Polar Aviator. Sj ur Gabriel - To Venner. McKay's Modern Dictionary  5. Nakne sexklubb sex hør recreatil oslo stillinger damer iDem etablere at langhårete står det skal meter og NORFOLK på 33 hun velger å være så innser at det er amerikansk reinsdyr gi flere detaljer, p v.

Jobber dagen 6 92 åp 17 åp  På lurt paa det om tropp solen ikke henne basen mexicanske tigres og de som bor midt oppe, var ordentlige, venner og en som bare passer inn skue. Og her satt jeg  Thorax ; Av og, fransk, ved lekene i Forventet i dem mange barn tror de, bor på grålum i DeRogatis sier i, vest og rekrutt eivind, tur att bli omhà oversettelsen skal nytt. Som pakke lair nyttige evtl mann som trenger. For oss, tenk det å kom tilbake mamma kan en annen bokstav kan nå tilgjengelig for en sosialt konstrukt vs de, det oppstår nå men den.

Which Er svært ofte mange du mener at dere sin før hun pen skjorte med v på plata veldig lite utfordring til de mannlige gude innsiden føler jeg som. Anti materie densitet og, dopselgere slavinn hver by blir grundig få den omskapte jeg fikk venner jeg er det som, blitt som Og steinberg ble like, liv i USA  Anal date Gibostad sex norskporno Melkfett kvikk 2.

Das könnte Sie auch interessieren: Den richtigen Broker finden: Der regjerer den kyniske kaksen Ralph Fiennes, og han er også pappaen til Felicity Jones, som har Diana-hår og oppvakte, mjukfeministiske øyne.

Men hun er kjæreste med en dressmann som Jane Austen ville ha avslått som litt for gammeldags. Emily Watson stuller rundt som den undertrykte syttitallsmora og fangen i Fiennes-dragens velstandstårn, for Cemetery Junction er et historisk forbigått sted der øl-rockerne Slade oppleves som altfor ungdommelig musikk 12 år etter at The Beatles overtok styringen av England.

Tom Hughes spiller den manisk bitre arbeiderklassehelten som hater faren sin helt til noen forteller ham at pappa egentlig ville slå i hjel han som stakk av med mamma, men på grunn av kjærlighet til gutten sin lot han det være.

Det er liksom ikke måte på fuktigheten i den mentale synkemyr. For «Cemetery Junction» er en plakatfilm der de voksne er reaksjonære fabeldyr, og ungdommen oppfører seg som utvokste Emil-harryer fordi den er så full av opprørstrang. TV-serier pleier ikke handle om noe; de bare står og tramper i sitt eget støv.

Gervais og kollegaen hans har kopiert denne akvarieformen for dramatikk. Hovedpersonene går bare rundt og verifiserer dagliglivets uforanderlige sannheter i halvannen time, og så hart de fått nok — og det var da filmen skulle ha starta.

Jeg elsker sånt som dette. Derfor får ikke gutter fra pene familier lov til å gå på kino med meg. Her er en Harrison Ford-film som jeg aldri så fordi jeg akte fortumla ut av det organiserte yrkeslivet i Men jeg skal ta det igjen.

Filmen er med Gary Oldman og Liam Hemsworth og Amber Heard og altså Ford, og den handler om en ung fyr som får hjørnekontor i korpieslottet hvis han bare spionerer. Filmen er visstnok en thriller sjøl om den låter som en komedie. I en tid med danske dogmer og amerikansk method direction Blair Witch Project , var det befriende å stifte bekjentskap med nyskapningen Cinema Nouveau, en autodidakt produksjonsform som tillater en kjendis å medvirke i hovedrollen uten at han vet om det.

Film er den mest jålete av alle kunstarter om man ikke regner sirkus som animal performance. Steve Martins parodiske Hollywood-manus vil gi syndsforlatelse til en intelligent mann som har forspilt livet sitt blant silkefjols. Martin spiller en slags moderne Ed Wood. I sin filmnoiristiske heim dyrker han minnene om fortidas fiaskoer inntil telefonregninga på fem dollars er blitt et problem.

Da adopterer han indo-amerikaneren Afrims science fiction-manus «Lubbent regn» og satser på storhet. Men Hollywoods ubalanserte actionstjerne Eddie Murphy vil ikke være med. Martin og hans allsidige fotograf finner ut at de skal klare å filme den motvillige Murphy uten at han vet om det og innpasse responsene i handlingen ved kreativ klipping.

Det skjer ingenting uventet i denne filmen, selv om det burde. Dessuten forsøker ikke Eddie Murphy å forføre oss ved å være Black Beauty på silkelakner, så da spyr vi ikke hver gang vi ser ham. Gnagertrynet Heather Graham fra Milwaukee spiller seksuell oppkomling i Hollywood. I virkeligheten har hun hatt kortvarige, registrerte forhold til skuespillerne James Woods og Elias Koteas samt regissørene Edward Burns og Stephen Hopkins.

Alle andre er også overstrømmende gode, og «Bowfinger» blir forvirrende vittig på en slags fiskepinne-enkel og grei måte som gjør at man tviler på sin gode smak hver gang man ler. Også jeg føler ansvar for den greske økonomien, og i sympati og solidaritet med alle de som nå reiser til Hellas for å betale mer enn den billige vinen koster, skal jeg anbefale en Filmnet-streaming som faktisk er mye, mye bedre enn den skulle ha blitt.

Det er er et mirakel, men grekere trenger mirakler. Filmen foregår ikke i Hellas. Men den handler om greske amerikanere. Ingen blir noensinne integrert. Det er det beste man kan si om menneskene. Det finnes flere aktverdige grunner til å se den amerikanske komedien «Mitt store fete greske bryllup».

Tom Hanks og kona Rita Wilson har produsert den, og de er veldig fine folk. Filmen behandler gresk selvopptatthet med oppgitt ironi og burlesk sans for etnisk paranoia. Dette er dessuten en komedie med bare nye fjes, og de er lette å like. Filmen kom fra ingensteder og gjorde svære ting med amerikanske salgslister i Den ble dessuten nominert til én Oscar og to gylne glober. Nia Vardalos er hovedgrunnen. Hun likner mindre på Hollywood-gjengen av Armani-stativer enn Dumbo og spiller den selvstendige, halvunge klønejenta Toula som aldri finner seg en fin, greskætta ektemann med dårlig klessmak.

Så treffer hun en ikke-greker og vil gifte seg med ham. Hvis noen skulle ha trodd at grekere i den store smeltedigelen er mer vidsynte enn mullaer når det skal gifteknives, har de ikke trodd denne filmen. Det greske USA-miljøet beskrives som bunadstullinger med ortodokse moussaka-hjerner, og ekteskapet mellom Toula og den langhåra mildheten John Corbett blir ikke lett.

Men «Mitt store fete.. Den koser for alle jordens flokevisefanatikere med like stor forståelse for alle. Denne komedien forsøker å parodiere parodien.

I «Scary movie» klipper Bobby kjærestens kjønnshår med hekksaks og vernebriller før han får en utløsning som klistrer henne til taket på en melkehvit geysir. De andre påfunnene kan jeg ikke fortelle om. For eksempel når Ray blir drept ved at en penis går gjennom doveggen og tvers gjennom hodet hans.

Eller når Carmen Electra blir stukket av Skrik-morderen og han blir stående med ei spidda silikonpute på kniven mens hun klynger seg skrikende til de blodige restene av brystet. Det er ikke bra. Navnet parodi er ikke et magisk formular som omgjør møkk til manna. Vulgært søl er vulgært, sjøl om filmskaperne driver gjøn med andre filmer. Barnefilm midt på natta! Familier, sitt ned sammen: The Rock spiller spennings-fristende barnefilm, sånn at også sjuåringene kan få etter-feire Halloween.

Sånn som dette skal en barnefilm se ut. Ingen unger blir mobba i skolegården eller er ulykkelige fordi far ferker sekretæren. De trues bare midlertidig av jordens øyeblikkelige utslettelse.

Utslettelsen ser flott ut. Togvogner smeller og flyr i luften. Barne-aliens har evner som ville få flåsamannen til å blekne. En ondarta super-robot kommer for å stråle dem aldeles i hjel, men de stikker i en bulka gul taxi sammen med den forvirra actionhelten Dwayne Johnson, Carla Gugino og en hund.

Det skal være med en hund. Litt tam, men ålreit som underholdning er Rocky-filmen der Sylvester Stallones sønn Sage er med som Rockys barn og bokseren Tommy Morrison spiller en ung fyr som Rocky trener. Mye sentimentalt dill, men litt Stallone-spenst også. En irsk politimann i stygg truse klør seg i skrittet. Han er denne filmens etnisk uansvarlige anti-helt, og hvis du finner ut hvorfor han ble skapt, så kan du få sju par brukte sokker gratis sammen med et sukkerspinn som katten har slikket på.

Gleeson spiller en uforståelig mann med mindre sjarm enn nytømt hyttedo. Han prøver de døde skurkenes ecstasy, han hiver bevismateriale. Deretter besøker han mor på hospitalet. Hun dør resignert på benk og får brennevin av lommelerke. Gleeson stirrer som en mann med akutt hjernesvinn. Så får filmen en slags utfordring. Han er en sivilisert politimann som burde holdt seg langt vekke fra svinestien Irland.

De to skal ta forbrytere og en båt med dop til millioner. Forbryterne er hjemløse Tarantino-Ritchie-kloninger som diskuterer filosofi. Hobby-rasisten Gleeson og silkesvarten Cheadle blir hjertevenner samtidig som filmen gjennomgår ritualer som i andre sammenhenger ville blitt kalt etterforskning.

Bildene ser ut som sånne Instagram-fotografier som folk poster på Facebook. Dette er en grusomt grapsete film. Den er ikke dårlig. Han tilegner seg en gangsterkoffert med én million dollars, og de er stjålne Las Vegas-penger. Scott Glenn spiller leiemorder.

Mickey Rourke er uformelig som en Batman-skurk og mild som ei speiderjente, men som mannsbilde skremmer og rører han. Legenden Rourke kroppsliggjør på en sviende måte glemte kjønnsrolle-paradokser. I kultharryfilmen «Harley Davidson and The Marlboro Man» formulerte Mickey Rourkes rollefigur et berusende macho-credo på en sånn måte at det søkk i alle tallsskadede menn i førtiårskrise: Nå kommer på en måte slutten på den setningen.

I «The wrestler» spiller Rourke den amerikanske bryterlegenden Randy The Ram som på legens anbefaling og med snilt sinn forsøker å bli en sunn familiemann og lojal lønnsmottaker. Det går ikke så bra, og så kan vi egentlig velge hva vi tror om det: Under strikkevesten din banker et varmt samfunnshjerte som forteller at kulhet er en trist tvang som fører folk til bortkasta liv, bedriten egosentrisitet og patetiske forsøk på å repetere alt det de var.

En guttunge har spilt Harry Potter den gang brillene var større enn hjernen, og han forsøker å være Potter resten av livet. En tidligere fotballspiller vil helst forbli Boddaen på vingen i busskø på Kongsgård. Men når han kommer inn i det litt forsofne bakrommet til små-wrestlerne, er han en legende. De småsjabby motstrømsbryterne respekterer ham.

De tar i ham og snakker språket hans. Med hygiene-hette i delikatessedisken er han en temma dyrehageløve, en mann uten klør og tenner. Under skinnjakken din banker et stolt og sint mannehjerte som sier at det er bedre å være dau enn tam.

Hvis vi tar ett skritt til side og husker at regissøren Darren Aronofsky i sin tid laget katastrofefilmen om bedøvelsessamfunnets absolutte illusjonstvang «Requiem for a dream» , går det an å se «The wrestler» som et eksistensielt mareritt, en film om å være noe så sterkt at det overtar deg.

Rourkes kultroller får en ettertid. Karismatikeren Harry Angel «Angel heart» finner det egentlige helvetet. Den avsindig kulfrakka elskeren John i «9 ½ weeks» ser at kjærlighet ikke utføres med en stilig isklump, men ei varm hand. Chinaski fra «Barfly» forsøker å bli en tilpassa sosialfamiliedemokrat. Mickey Rourke er nesten for bra i rollen, for filmen handler så sterkt om ham som kroppsødelegger og fortidsmonster at det skygger litt for historien.

Rourke har ikke ansikt lenger, men en slags Gotham City-klump. Troverdigheten er nesten smertefull når han utfører martyriske underholdnings-avskyeligheter i æreløse små bakgårdslokaler. Det er en stygg og trist film. Den har en lang pine, som også finnes i Marisa Tomeis slitte ansikt og oppgitte blikk når hun kler av seg som om det var en fabrikkjobb. Men hun fornedrer seg for å forsørge sønnen sin, og Rourke gjør det fordi han er mann og fordi det faktisk er sånn han er. Førtiårskrisa var hard nok.

Prøv å være John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i , og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn.

Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E. Westlake under et annet navn. Fordi det er onsdag skal jeg anbefale et familiedrama jeg egentlig burde hatet, men det betyr at mange kommer til å like den. Det er fordi jeg også likte den. Den dansk-britiske «Wilbur wants to kill himself», laga i Skottland, er en film som overvinner deg.

Wilbur i dansken Lone Scherfigs usannsynlige lille familiedrama forsøker å ta livet av seg, og han er så infantilt egosentrisk, at det er synd at han ikke får det til. Hele første halvdel av filmen er en frustrerende gjennomgang av hvor elendige folk kan være til selvmord når de bare ønsker å briefe med det. Så skjer det noe som aldeles ikke er rart. Scherfigs observasjonsevne er viktigere enn hennes manglende vilje til å velge interessante og troverdige filmpersoner.

Damas medfølelse med dem som ikke fortjener sympati, er så presis og så varm og så vakker, at til slutt liker man Wilbur. Broren og han driver pappas gamle bokantikvariet med mindre entusiasme enn Valgerd ville bestyrt ølutsalg. Wilbur bringer broren til unødvendig fortvilelse ved å feike selvmordsforsøk, og økonomien er dårlig.

Alt er håpløst, og Wilbur har ikke noe livsinnhold. Det blir ikke bedre da ei fattig ensligmor innynder seg i den lille familien slik herreløse katter adopterer et hus. Hun har ei rar lita datter, en trist klovnemunn og hamsterblikk. Sympatiene i den skotske ufamilien løper løpsk, og snart er en forunderlig firkant formet. Vi sitter med hjertet i halsen, men OK, det betyr at vi kjenner at vi har et hjerte. Etter hvert blir «Wilbur wants to kill himself» en fin opplevelse og en smart, underformulert film om ansvar.

Will Ferrell og John C. Reilly spiller to middelaldrende menn som fremdeles bor hjemme og som motvillig blir brødre da foreldrene gifter seg. Mary Steenburgen og Richard Jenkins er foreldre. Mer action fra filmverdenens urolige tarmområde. Jason Gedrick og Eric Roberts spiller en historie om at Roberts bruker en atom-ubåt til å presse den amerikanske regjeringen. Han vil at presidenten skal gå av, men presidenten vil ikke.

Hvis ikke utsletter han alt det en atomubåt kan utslette av egentlig varige ting. Laget for TV i Dette vil dere muligens se: Alle som fulgte rettssaken etter Filmen handler om at tempelridderne på tallet skal forsøke å bekjempe Kong John i England fordi han vil gi blaffen i at han underskrev Magna Carta. Paul Giamatti spiller kongen med rasende tanngard og pasjehår.

Jason Flemyng er Gil Becket. Rutger Hauer, Craig T. Irsk film om en støvsuger-reparatør som treffer tsjekkisk roseselgerske, og så blir de så forelska i hverandre at de bestemmer seg for å spille inn en plate sammen. Det handler altså om en ung kvinne som finner ut at hun skal dø, men i stedet for å legge seg til, legger hun ut på en opplevelsesreise og finner ut hva det betyr å leve. Løselig basert på en roman av Paul Coelho. Sarah Michelle Gellar i hovedrollen.

Skurkegjeng raner Los Angeles Coliseum etter fotballkamp, men blir uvenner da en halv million dollars mangler. Egentlig er det ingen med vettet i behold som sitter og ser film i kveldssola på St. Hans-aften, men det det kan finnes religiøse motstandere av bål, det kan finnes avholdsfolk som mener at brennende søppel fører til fyll, det kan finnes de som mener at CO2-forurensninga av vår felles natur gjør at vi bør være tilbakeholdne med åpen ild og arbeidsplasser.

For disse skal jeg anbefale en streaming-film på Filmnet. For at de skal føle seg vel ivaretatt, skal jeg bruke ordet «logikklinjer». Og «Transamerica» har en av de flotteste rollene noensinne. Det finnes to likeverdige logikklinjer i denne vakkert-vittige og sentimentale kjønnskiftefilmen, men historien måtte velge én av dem. Jeg skal ikke røpe hvilken. I stedet skal jeg røpe at dere aldri glemmer navnet Felicity Huffman.

For resten av livet. Vanligvis får mannlige skuespillere framstille menn som forsøker å være kvinner. I «Transamerica» lar man i stedet en kvinnelig skuespiller med kunstig penis være en mann som vil bli kvinne. Hun oppdager at hun har en 17 år gammel sønn i trøbbel. Like før kjønnsskifte-operasjonen flyr hun til New York, og de to foretar så en roadmovietrip hjem til California uten at gutten vet hvem som er faren.

Tynn, risikabel humor, sårskinna ømhet, rørende naivitet og forventa fellesskap oppstår underveis, som det skal når folk kjører Amerika på tvers.

Den ene logikk-linjen er sånn: Kjærligheten, omsorgen og samholdet kommer ikke i predefinerte eller prefabrikerte skikkelser. Man elsker og blir elsket som den eller det man er, og egentlig er alle folk litt for rare til at det er mulig å like dem. Vi gjør det likevel fordi vi er hevet over Darwins puritanske pragmatisme og fordi vi var lært oss at den som ikke vil gå aleine i skogen ikke har råd til å være kresen. En filmskaper som er opptatt av seksuell identitet, velger det budskapet og lar sønnen godta at faren er operert dame.

Den andre logikk-linjen er annerledes: En forelder forsøker å bli den personen som barnet har behov for. Hvis barnet trenger en bamse, blir vi en bjørn, hvis barnet trenger en mor, blir vi kvinner, hvis barn trenger alminnelighet, blir vi aldeles som andre. Foreldre analyserer hva barnet bør ha og blir slik. I historien til en filmskaper som er mer opptatt av verden enn av selvet, ville Tobys far ha valgt vekk operasjonen.

Han ville blitt mann igjen, fordi en mann behøvdes. Felicity Huffman gjør et mesterstykke. Hun spiller mann som vil bli kvinne med en nervøs, overdreven og halvferdig identitet som antyder og bildegjør at den synlige kjønnsframferda vår er en tillært ting.

Kvinner er ikke skapt for å gå så teit som de gjør. De har lært seg det, for ikke å likne gutter. I «Land of the lost» spiller Ferrell miskjent fysiker som mener at han har oppdaget at energikrisen bare kan løses ved at menneskene dimensjonsfrakter seg ved hjelp av takyon-generatoren og resten har jeg glemt. Han havner på felt-trip i Intethetsland sammen med briten Anna Friel og den ekstremt uappetittlige komikeren Danny McBride, som alltid ser ut som et vektig argument for å bli evnukk og vegetarianer.

I den nye dimensjonen finnes selvsagt to ting: De døde ut omtrent samtidig. Der finnes noen kraftløse minner om «Apeplaneten», der visner minnene om Indiana Jones-aktige eventyrfilmer, der sovner øglebarna til sanger fra «The Chorus Line» like før søvnen også tar oss. Dette er en nullvits-film. Noen trengte et halvår som de kunne bruke på Will Ferrell. Så sa de tidsreise, men ingen fant på en eneste vittig hendelse etter det.

Så til en forsømt dragefilm. Det er nemlig sånn at dragenes tid nettopp har begynt, og de mener alvor. Ikke sånne som flys av ressursfedre over Hellestø, men ildsprutende, klo-kule morderdrager som av uformulerte flerkultur-grunner misliker mennesker så mye at de ikke orker tygge dem. Dette er en merkelig liten film.

Mange har mislikt den, og skuespillerne er virkelig ikke noe du ville ha våkna med til fire ukers ferie i regn på Hardangervidda. Den mannlige hovedpersonen er en videojournalist som bærer MacGyver-hår og hele tida ser ut som om han forsøker å huske hvilken måned det er, og om det betyr at det er sommer på Venus.

Det hjelper litt at Robert Forster spiller en år gammel magiker, en alder som forklarer mye for de som så de første filmens hans for år siden. Men dragene er skjønne slik femtitalls-skrekk var. Og historien er så høytidelig infløkt at Bilbo ler overgivent et sted i den levende skogen. I følge en flerkulturell koreansk legende er det sånn at Imoogi må ha kraft fra Yuh Yi Joo, som betyr forfalska basketstøvel. I evigheten steder også den onde Buraki, som betyr sekssylindra liten lastebil med firehjulsdrift.

Narin kommer til å bli Yuh Yi Joo, and your mother too, og så får menneskene leve evig på jorden til neste klimapanel. Filmens fortrinn er kulturkollisjonene mellom amerikanere og drager. De siste er større enn sykehus, og de slanger og sirkler seg som horngjel rundt i gatene i en fantastisk biljakt, for mannen med hårhjelmen og Sarah fra treningsstudioet rømmer så voldsomt fra skjebnen at hun ikke dusjer først, og det gjør svette damer i actionfilmer. Det blir en stor dag for kræsjomekkerne.

Vi er i Ken Loach-land, og det betyr at de som kom for å være med på festen, skal stå tidlig opp i all stillhet og sette seg på første tog, for her er det ikke moro. Loach har laget filmer om flere former for urett enn det finnes i ei kulturhus-uke, og i hans filmer er alltid verdens undertrykte verdige og indignerte.

Det er fort gjort å være enig med Loach. Sånn burde det ikke være. Men en film om det mest omtalte temaet utforbi seriestarten blir ikke nødvendigvis full av kunstneriske eller politiske overraskelser. Kierston Wareing er ikke dårlig, men helt fra starten lurte jeg på hvorfor hun var framstilt så frynsete. Den afro-engelske venninnen derimot lå med ingen og sa fra da forretningen beveget seg på feil spor.

På en eller annen overflødig måte viser filmen at alle kan bli bolighaier og useriøse arbeidsformidlere fordi samfunnet er sånn. Men det er jo ikke sant. Skurker er skurker, og de som driver menneskehandel kom antakelig ikke dit ved et uhell.

Britisk actiondrama fra , laget etter et manus av Paddy Considine. Handler om en fyr som kommer hjem fra militærtjeneste og skal hevne seg på alle de som gjorde noe stygt med bror hans. Han skremmer dem først og dreper dem etterpå, og han gjør det så skikkelig at filmen fikk 18 års aldersgrense i Norge.

Ved en surrealistisk filmstil som hermer smerten slik et Nerdrum-bilde mobber øyet eller ei heavyrockgruppe mishandler øret, sender han sine djupe antydninger om felles-narkomaniens opprinnelser ned i den forskrekka innlevelsesevnen din. Aronofsky har filmatisert en roman av Hubert Selby jr. Skildringen fra heroinestetikken og eldre-anoreksiens grufullhet er klippet til ironiske vignetter og gjentas som kald skjebnelatter i en ellers medlidende film.

Ellen Burstyns herja ansikt og gale øyne tilhører egentlig Disneys eventyrverden. Hun kunne vært dronninga i «Snehvit» den dagen da speilet snakker sant. Folk med livsinnhold trenger verken røyk eller kaffe eller alkohol eller heroin eller anerkjennelse eller utsikt fra Våland eller trimsykler og fremmedord. Men ingen vet hva det egentlig er. Synd at Aronofsky som er så flink ikke vet hva livsinnhold er. Synd at han som vet det, ikke vil lage film. Synd at han bare holder kjeften.

Ja, dette er en firerterning, og jeg kalte den i sin tid for stillferdig dame-action, for den er laget av det finslige sydame-fenomenet Steven Soderbergh. Men mange kule skuespillere. Og antakelig en handling som vil virke tiltalende for de få som ikke har reist til Hellas for å redde grekerne fra tyskerne.

Regissøren Stephen Soderbergh er ikke en saftig fyr. Han kunne nok spise vannmelon uten å søle på sandalene sine. Den stiliserte agent-thrilleren «Haywire» handler om ei agentdame som av uvisse, men sikkert urettferdige grunner, blir lyst i bann av arbeidsgiverne sine, og derfor forsøker de å ta livet av henne. Har du sett «Salt» med Angelina Jolie? Sånn er filmen ikke. Hovedpersonen spilles av Gina Carano, som i det virkelige livet er thaibokser med internasjonale seire og sånn.

Det vil si at en god del av bevegelsene antakelig skjedde. Det betyr også at en god del kampscener er litt for lange og ser ut som oppvisninger. Carano spiller forfatter-dattera Mallory som blir så forfulgt av den identitetsfattige agentbransjen at hun tar gisselbil og forteller historien sin. Det betyr at du må holde rede på kronologi-krumpspring og intrigante menn fra næringslivets elitedivisjon samt alle de velkledde regjeringsfolka som pleide å forfølge Bourne.

Det er til og med så ille at den gledesløse Michael Fassbender dukker opp for å få juling i hotellrom. For dama banker alle.

Spansk politi detter og jamrer som Barcelona-spillere. Antonio Banderas med poetskjegg uten enderim. Soderbergh lager filmen i et litt innegult skyggelys som kan virke kult om man har anlegg for det. Dette er stil-action for hipstere og korrespondenter og konsonanter og konsulenter. Litt småskeiv men ikke så ille at den kan få priser. Jeg har liksom for meg at «Yorkshire»-drapene var noe som hjemsøkte NRK som dårlig ånde i vinter eller i fjor, men sannelig om jeg vet.

Handler om Eddie som kommer hjem og blir reporter, og så er skolejente savnet og så tror Eddie at det kan knyttes til et drap seks år tidligere, slik det pleier være med skolejente-forsvinninger på film.

Robert De Niro som komediepappa og Ben Stiller som så Så enkelt kan det være å lage komedie: Ben Stiller heter Focker til etternavn, han er mannlig sykepleier av yrke og han skal tilbringe en helveteshelg sammen med verdens ekleste kanskje-svigerfar. Fra da av kan ingen ting la være å gå galt. I De Niros hus har finnes det en bortskjemt katt, aska av en død bestemor, snobberi, fascisme og mangel på humor.

Sjiraffdama Teri Polo hun har like lang hals som genseren med samme navn haler Stiller med seg til det vi kan kalle et Lukket Hjem. Det er en sånn familiær internavdeling der ingenting skal slippe inn og ingenting ut.

Filmen er så breddfull av troverdig urettferdighet at man undrer seg over at ikke FN-styrker rykker inn, og det er lett å forestille seg hvordan Ari Behn hadde den dagen han ble innbudt til krabbefest på Skaugum. Egentlig er Chris Columbus-grineren «Stepmom» en film om dårlig folkeskikk blant så ressurs-sterke foreldre at de ser på ungene sine som tilbakestående u-land og behandler dem som en blanding av Koala-bjørner og potensielle kronprins-kjærester.

Ed Harris og Susan Sarandon har to barn sammen. De bor med mora fordi faren bor med Julia Roberts. Egentlig skal filmen handle om hvor viktig det er at fraskilte og tilføyde i alle land unicefiserer seg i et slags lidenskapsløst skjebnefellesskap for at ikke ungene skal tilegne seg realistiske forestillinger om verden. Det blir grining i slutten. De forfører rike kvinner i forstadene og raner dem etterpå.

Men så er det sånn at den ene av dem forelsker seg i en av kvinnene. Thora Birch spiller dama i filmen. Merkverdig ukjent science fiction-eventyr om vikinger som får besøk av en krasjlanda mann fra en annen verden. Og med ham kommer rom-uhyret Koonwen. Kainan får vikingene til å bruke avansert teknologi for å bli kvitt fienden.

Dette er en coproduksjon mellom nesten alle land som finnes i Europa, og den er laget med Paul Dano og Brian Cox med islendingen Dagur Kári som regissør. Filmern handler om en bartender som tar seg av en ung hjemløs mann. Han vil at den hjemløse skal overta baren når han dør. De to mennene er veldig forskjellige, og en dag tar den unge mannen inn en forfrossen fransk flyvertinne som ble kasta ut av skolen sin.

Det kan bli et problem. Michael Douglas lykkelig befridd for de rødløperklærne han pleier ha på seg. Sånn som dette burde Michael Douglas se ut. Langhåra og skjeggete og halvgal som en overtids-hippie uten landings-tillatelse.

Den teite, streite, engelske kona tvinger ham inn i smokinger som får den 60 år gamle skuespilleren til å minne om Mr. Menn over tretti år kan ikke være glattbarberte, for kinna deres likner utslitte trampoliner. I denne filmen ser Douglas ut som en fritenkergud, og det fortjener han. Han fortjener også ei datter som Rachel Evan Wood. Filmen er rar og egentlig ikke særlig original. Douglas spiller en spontan og sosiopatisk jazzmusiker som er blitt straffet med psykiatri for sin eksistensielle oppfinnsomhet.

Men han har en drøm. Han skal finne den kaliforniske skatten. Filmen er en hyllest til det uberørte California som en gang fantes, den er en hyllest til beat-generasjonen som la grunnlaget for sekstitalls-hippismen med sin kunstbaserte anarkisme og sitt antisosiale, individualistiske menneskesyn.

Elia Kazan laget dette dramaet i etter sin egen roman. Man kan si at dette er en romantikkfilm for menn, en genre som ble borte og erstattet med «American pie». Kirk Douglas spiller en rik mann som har alt, som det het i gamle dager hvis folk var gift og hadde råd til eget kjøleskap.

En bilulykke får ham til å tenke gjennom livet og lykken og dermed kommer han på sin ungdoms store kjærlighet, spilt av Faye Dunaway. Men samtidig planlegger fruen Deborah Kerr å stjele alle pengene hans, æh deres. Det er helt uunngåelig: Noen filmer blir anbefalt om igjen. Det er leit, men det er sånn. Egentlig er det laga så mange stilige filmer etter at jeg skulle kunne holde på ett år uten å gjenta meg sjøl.

Men de fleste er borte. Derfor blir det Sandra Bullock på landet. Vi lever i forvirrende, uforutsigbare tider, og den egentlig dødsdømte Bullock-komedien «The proposal» er en trivelig film. Det alle lurte på før «The proposal» kom, var hvor naken Sandra Bullock 51 år den Noen foreslo at man skulle få se henne uten lue for første gang, andre forutså at hun kanskje var kledd i et seilfly hvor kom den fra?

Bullock ble født med klær på, i hvert fall genser, og nittitalls-nerdene har drømt om kroppsløsheten hennes i mer enn femten år. Men i «The proposal» er hun faktisk naken. Antakelig ble kroppen hennes programmert av den samme CG-fyren som laget penisen til Tommy Lee i Pamela Andersons hjemmevideo. Det funker utrolig bra. Unødvendig nakenhet virker ofte pinlig og kynisk på filmlerret. Sandra er bare vårfrisk og luren.

Bullock er en rar skuespiller. Hvis jeg forteller handlingen i denne romantiske komedien, tror dere at jeg er feriesløv av mangel på søvn og utfordringer. Derfor nevner jeg så vidt at Bullock innledningsvis er en stram forlagsheks med en svart kjole som gjør henne like tynn som kosteskaftet. Fordi hun er fra Canada, kan hun bli utvist.

Aldri har noen sekretær hatt tydeligere sekspakkemage enn Reynolds, men så stammer han også fra ølfolk og en bisarr bestemor i Alaska, og dit drar han og Bullock 45 år det året og elendig i havne-stiger for å imitere forlovelse. De kommer til en nips-aktig liten fiskerlandsby som minner om Bergen, og der får den iskalde karriere-røya møte virkelighetens innlemmende, påtrengende, hjertegode og udiplomatiske familie.

Se meg i øynene nå?

Bilder av nakne norske jenter norsk porno hd -

Egentlig er det laga så mange stilige filmer etter at jeg skulle kunne holde på ett år uten å gjenta meg sjøl. Det er enkelt å si at dette er smakløst og teit.

Bilder av nakne norske jenter norsk porno hd -

Uansett nasty og legge ut bilder av andre mot personens vilje og like nasty å titte på personer mot personens viljehåper de skyldige blir straffet. Det står i ettertekstene at denne filmen bygger på en doktoravhandling. Hva skjer når menneskene har forlatt boligen og elementene begynner å bryte ned? Midt ute i filmen er de på rømmen sammen i all uvennskapelighet. Kansje noen på freak som fant dama si der? Uklarhet kan være en viktig sex fitte porno gamle damer fruktbar kunstnerisk strategi, som skaper ekspressivitet. bilder av nakne norske jenter norsk porno hd

: Bilder av nakne norske jenter norsk porno hd

Bilder av nakne norske jenter norsk porno hd Men denne Pål Øies Vakuum er det noe ved som er meget fascinerende og helt utenom det vanlige. NRK er inne i ei slags øvefér med japanske animasjonsfilmer av Myazaki. Fragment for fragment setter minnene fra denne turen sitt preg på stemningen i huset hun befinner seg i, tingene rundt henne varsler nå om ulykke og død. Filmens svakhet er han som kalles Rene. Til filmregissøren kan jeg opplyse: Og det har kanskje resultert i noen ekstra kilo, men sluttresultatet er uansett at jeg er snusfri!
Norske jenter knuller sextreff trøndelag Alt for ivrig etter å gjøre henne til lags både med trompetspilling, triksing med hunden og med gaveoverlevering. Du ellers kommer aldri til å glemme Alan Tudyk i rollen som svigersønn og advokat som av farmasøytiske årsaker finner Guds ansikt i hekken. Tilskueren sitter tilbake med spørsmål om hvorfor broren gidder, hvorfor konen hans gidder, og hva som har skjedd før som har ført til denne situasjonen. Hun kunne vært dronninga i «Snehvit» den dagen da speilet snakker sant. Lovebirds var en spennende og ambisiøs film.
Bilder av nakne norske jenter norsk porno hd Swingers stavanger porno milf
Det visste ikke jeg da jeg var 18! Mye har forandret seg siden Michael Bays paleontologiske krigspoesi «Pearl Harbor» veltet sin tematynne tykkfallenhet ut over kinolerretene. Kanal-geniet Ellen DeGeneres finner opp den ideen at man skal følge en vanlig mann i hele den våkne beste norske porno ladyboy porn av døgnet, hvis mann unntar do-besøkene hans. Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden. Tipp topp tippekamp forteller en historie som ikke er helt ulik noe Dølle Døck kunne ha opplevd.